照片:法新社照片/泳池/铺路戈洛维金。 图像被裁剪。

克里姆林宫之王


勇敢的俄罗斯声音平衡了美国人的道德权威。

电子邮件 bbjornoy@gmail.com
发布时间:2016年12月15日

Mikhail Zygar:
所有克里姆林宫的男人。 在弗拉基米尔·普京法院内
公共事务,2016年

«动员群众战斗要容易得多 比战斗更重要 用于 东西“。

1999年,我14岁,所以我对普京担任总统一职的印象并不多,但我确实记得我们在高中历史课程中对俄罗斯的了解。 这是一个无尽迷人的国家,拥有伟大的帝国和强大的领导人,但这恰恰是故事。 因为在千年之交,世界的特征是自由民主的自信和弗朗西斯·福山所说的“历史的终结”. 普京加入俄罗斯政治并没有改变这种状况。 他的榜样是当时的工党领袖托尼·布莱尔(Tony Blair),他们共同为未来建立联盟。

照片:盖蒂图片社/法新社

对于千禧领导者来说,2016年看起来像是奥威尔的混合体 1984 以及1930年代的宣传片。 尽管右翼民粹主义者逐渐取代了以中心为中心的领导人,但普京却随着时代精神而发生了变化。 从有抱负的自由主义者到无所不能的敬虔民族主义者,普京的人格发展如何发生? 在过去的17年中,什么塑造了俄罗斯? 这使《副新闻》描述了米哈伊尔·齐加尔 作为“俄罗斯最后的新闻工作者”,及时回答。

美国的伪善。 Forholdet til USA har ikke overraskende vært en avgjørende faktor for utviklingen i russisk politikk. Zygar viser til flere intervjuer og uttalelser hvor Putin uttrykker at USA har løyet, vært nedlatende og kommet med kritikk som i den russiske maktelitens øyne er gjennomsyret av hykleri. Det sistnevnte kan forklare hvorfor han foretrekker Trump fremfor Obama. Tolker vi ham rett, mener han at Trump i det minste er ærlig om sine diskriminerende og illiberale holdninger, mens tidligere amerikanske presidenter har nektet for at de har noe annet enn fred og frigjøring på agendaen når de bomber land i Midtøsten eller holder fanger på Guantánamo uten strafferettslig grunnlag. Dessuten har Trump uttrykt at han ikke ønsker å føre en like ekspansiv utenrikspolitikk som sine forgjengere. Et talende eksempel på Putins frustrasjon over amerikanernes hykleri henter Zygar fra en pressekonferanse i 2014, hvor en reporter fra Associated Press spurte om ytringsfrihetens kår i Russland. Han skriver at «the president flew into a rage: ’You have no moral authority to breathe a word about freedom of speech!’»

订阅价格195挪威克朗/季度

putin foretrekker Trump fremfor Obama: Trump i det minste er ærlig om sine diskriminerende og illiberale holdninger.

Russland har lenge vært kjent for å kontrollere store deler av media, og i kjølvannet av den amerikanske presidentvalgkampen har det gått opp for mange at det også i amerikanske medier er vanlig å operere med «fake news». For en norsk leser bidrar derfor denne boken med en verdifull balansering av den ovennevnte moralske autoriteten. I Zygars kronologiske gjennomgang av Putins fire presidentperioder (underforstått at han var 事实上的 president i Dmitri Medvedevs periode) analyserer han de utenrikspolitiske hendelsene fra Sovjet-perioden til i dag. Her ser vi hvordan amerikanernes retorikk ser ut fra et russisk perspektiv, og om det ikke dreier seg om direkte løgnaktig nyhetsrapportering, dreier det seg ofte om vektlegging og utelatelse av sentrale perspektiver. Som for eksempel når amerikanerne opprettet sin «axis of evil» og bestemte seg for å invadere Afghanistan og Irak, og dette ble fremstilt som en kamp for demokrati og frihet, mens Russlands annektering av Krim ble fremstilt som en irrasjonell handling og en krigserklæring, noe vår egen utenriksminister selv har uttrykt ved flere anledninger. Zygar minner oss på at Putin allerede i 2008 advarte mot et ukrainsk NATO-medlemskap, og dette kom som en logisk konsekvens av flere hendelser, blant annet at USA ikke fjernet militærbasen sin i Kirgisistan slik de hadde lovet og at de overrumplet Kreml med sine rakettskjold i Øst-Europa.

Kirken og Gayropa. Putins aggresjon over vestlig og amerikansk hykleri gjør at Vestens kritikk av Russlands menneskerettighetsbrudd har virket kontraproduktiv, og det er sørgelig å lese om hvordan russiske myndigheter gledet seg over den massive dekningen av anti-homopropagandaloven som ble vedtatt i Dumaen i januar 2013. Kritikken forsterket frontene Putin hadde etablert, mellom dét russiske Channel One kaller «Gayropa» og et Russland bygd på tradisjonelle kristenortodokse verdier og nasjonalisme.

Det kan imidlertid virke som Russland og USAs krangling om symbolsk og geopolitisk makt har sameksistert med en overraskende lik utvikling hos befolkningen. På den ene siden står forsvarerne av WTO og EUs fire friheter, og på den andre siden står de reaksjonære og proteksjonistiske nasjonalistene (mens den globaliseringskritiske venstresiden foreløpig står på sidelinjen).

Mikhail Zygar har skrevet en underholdende, tankevekkende og innsiktsfull bok, men jeg savner en forklaring på hvorfor store deler av Russland sto klare til å ta imot høyrepopulismen med åpne armer. For som forfatteren skriver: «Each of us invented our own Putin.» Dette er en viktig påminnelse om at personfokuset i politikken kan være en avsporing, for personene er i stor grad speilbilder av hva som foregår på grasrota. Og er det én oppgave verdens journalister har nå, så er det å få denne tause majoriteten i tale. Kanskje de kan tilbys noe bedre enn et forsøk på å skru verden 100 år tilbake i tid?